Eg er ikkje stor-fan av den skrytande trenden som har laga seg i samanheng med det augande internettbruket.
Nettet er blitt ein stad for folk å dokumentera kvardagen og dela med andre av sitt eige liv. Kommunikasjon i sjølv er ein god ting, men kommunikasjon over nettet fører lett til missforståingar og gjev eit bilete som ikkje reelt.Etter mi meining er det særleg to faktorar som spelar inn for om det som vert posta blir sett negativt eller positivt. 1. Alt med måte. Er eigentleg facebook ei ideel dagbok? 2. Hadde me berre greid å unna andre desse «fantastiske» stundene me les om.
Eg trur veldig mange har eit slags indre og underbevisst behov for å visa seg sjølv fram, då gjerne våre positive sider. Men med på lasset av dette føljer også ei misunning som får alle andre til å verkar så inni granskauen perfekte.
Ein dag legg nokon ut eit bilete av seg sjølv på ein fin fjelltopp. Deira ynskje om å dela den flotte utsikta blir automatisk bytta ut med andre sine takar om kor sprek og frisk og perfekt denne personen verkar. Om nokon legg ut bilete av den nybaka eplekaka står dei fram som den perfekte husmor, og ein sjølv krympar seg med tanke på den nedi-svidde grauten. Men kanskje var intensjonen eigentleg berre å inspirera eller tipsa om eit godt bakeverk. Ein velkjend facebook-status må vera ”nyt morgonkaffien med sola inn vindauga”(noko i den dur). Ho har det alltid så flott, tenkjer ein. Men kva veit me om kor sur og gretten denne personen var før kaffien var i boks? Me klandrar andre for deira glede, og ser ikkje at det handlar like mykje om vår eige sjølv-følelse som andre sitt liv.
Ja, det er vanskeleg for den som legg utbilete og tekst å uttrykkja seg utan missforståingar. Og det er enno vanskelegare for mottakaren å forstå at me alle berre er menneske som er flinke å dela av gode stunder, og veldig flinke å teia still om dei mindre gode.
Men jammen skal me vera glade for at det er dei gode stundene som vert delt, og ikkje tankane som surrar etter ein alt for lang dag på jobben der alt gjekk galt. For sjølv om eg stadig høyrer folk som klagar seg over kor perfekte alle andre er, så er internett også ein eineståande måte å spreie ”good vibes” på; inspirera, gje idear, stå saman rundt noko ein brenn for, møta likesinna personar, og gleda kvarandre.
NO her kjem ein liten test til deg som lesar og meg som ”formidlar”. Klarar du å ta i mot dette som ikkje anna enn eit godt tips? Og greier eg å dela det som noko anna enn skryting?
Eg har eit boktips, som eg er sikker på eg har skreve om fleire gongar før. ”En herlig bok” av Mia Törnblom. Som tittelen antyder er dette ei herleg bok fylt av tips til ting som kan gjera kvar dag litt bedre, utfordrande, kjekkare, enklare…
Forleden dag vakna eg opp i senga mi. Eg tok tak i boka frå nattbordet og las dagens sitat: ”I dag er en fin dag til å tenke ut noe som vi alltid har hatt lyst til å gjøre, men som vi ikke har prøvd tidligere”. Morgongretten ser eg ut på regnet som ausar ned og tenkjer på regndiagrammet i BT som hadde søyler høgare enn sjølve diagrammet. Dermed kom det som det mest naturlege i verda at denne dagen skulle eg, når det regna som verst sjølvsagt, gå til sjølen og bada med fullt regnutstyr. Dette har eg aldri gjort før, så kvifor ikkje prøva? Som sagt så gjort. Splitter naken stod eg i gangen og kledde på meg regnbukse av beste kvalitet, olje-jakke som rakk med til knea, og støvlar i størrelse alt-for-stor. Resultat var = suksess! Uansett kor absurd dette høyres ut, så er det å gjera noko nytt i seg sjølv svært tilfreds-stillande. Om det er å ha leverpostei på sjokoladekake eller hinka til butikken..doesn’t matter. Det skal ikkje mykje til for å gje krydder til kvardagen. 2. Det i seg sjølv å bada åleina med regnklær medan det regna hundar og kattar rundt med var berre herleg og anbefales på det sterkaste.
Og slik ser ein ut etter regnkledebad:
Konklusjon: Dagens tips ”en herlig bok” + ”et herlig regnbad”!!
Eg tek gjerne i mot tilbakemelding på
1. Er du enig i at internett gjev eit eintrykk av at alle er så perfekte?
2. Andre kreative måtar å bada på.
3. Andre ting ein kan gjera som ein fyrste-gong-ting.