Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for november 2012

(The following post will be in English, as an «honor» to all my English-speaking friends around the world. Google-translate would probably do a just as good job… but it’s the thought that matters right?)

One year! It’s been one year since I took a big bite of that tasty stuffed turkey, and since fell in love with that mashed sweet-potato-marshmallows-thing.One year since I for the first time celebrated the American holiday Thankgiving. Never had I ever though I would celebrate it, nor did I understand what it was for. But as I now sit here in Norway, on a way too normal Thursday, with my dry crackers and cup of tea, I really understand what Thanksgiving is all about. Why it’s such a big deal.

I sit online and see all my American friends post msg of how thankful they are for their family and friends, about the great food they’re gonna eat, about how they’ll spend the holiday doing nothing but relax together. And I remember from last year, all my friends left Amherst to spend the weekend with their closest at a huge house by the ocean, in the mountains or just back home. We don’t do this in Norway.  Yes I know, we do have plenty of holidays to celebrate, and probably don’t have time for another one. But to me, only by celebrating Thanksgiving one year, it feels like a tradition. There’s something soothing, peaceful and addicting about that holiday, and I totally admire the Americans (at least the folks in and around Amherst, MA) for being able to create such a good atmosphere a dark and busy weekend in late November.

All this thinking of Thanksgiving has made me contemplating my last year. I’ve been looking through my journals, pictures, and stalked my friends on facebook. And yes, today I’ve been sentimental. I’ve found my thoughts floating around the world; from Brazil to china, to The Netherlands, to The States, and so on. I’ve silently wiped a tear as thinking of all the people I’ve met during this last year. All the places I’ve been. Everything I’ve experienced and learn. All the awkward and embarrassing moments. Everyone that has impacted me. All the coffee-shops that have made my day. And all the mistakes caused by culture or language-barriers. I miss. I miss a lot!

And even though all this has left me now feeling lost and alone, living in a never-ending-culture-shock,.. I wouldn’t have changed it for anything. People do often asked me what I’ve been up to this last year-and-half. And I proudly tell them about my stay in the states and my travel around the world. When I were all in it, it was hard to see how crazy it all was.

But as I look at it now, I just feel so extremely lucky for what I’ve got to experience.

I thank you all, not just the Americans but you all, for being a part of this crazy awesome year of mine. HAPPY THANKSGIVING, weather you’re from the states or not. Let’s be thankful and celebrate together. 🙂

Amherst, MA, usa

Representing Norway

Amherst in a nut-shell. Me and my coffee

Up with People, Belgium

Performing, Finland

Advertisements

Read Full Post »

Så… eg sat på toget frå Bergen til Arna no i kveld.

Tre seter framfor og to til høgere, sat ei kvinne i ca 45-årsalderen. Ho haldt eit Smörbukk-julehefte(teikneserie) i handa. Pluteseleg sprutar ho ut i ein høg, klukkande latter. Ho stoppar seg sjølv fort…for slikt er vel ikkje akseptabelt? Å le høgt offentleg..nei huff. Men ho kan ikkje holda seg og sprutar ut i latter igjen, denne gongen enno høgare, rett frå hjarta. Eg ser ho med vilje synka ned i setet, og ho løftar blandet så det dekkar heile ansiktet. Eg ler stille for meg sjølv. Ei middel-aldrande dama som halvt ligg i tog-setet er ikkje mykje til diskré. Eg må innrømma eg ikkje har lese Smörbukk sidan eg var 10 år og fekk juleheftet i julesokken på julafta, og ikkje huksar eg det som verken særleg underhaldande eller morosamt. Men at ei vaksen dame sit på toget og skratta høg(!!)lytt av denne teikneseren synest eg er utrulig herlig. Kvifor skal me vera så redd for å visa kjensler offentleg? Eg følte meg som ein god oppføgar då eg sjølv etterpå stop på Cubus ved kassen og neten bokstavleg talt kasta meg i sjokolade-korga som stod der. Åh, jess, kan eg få sjokolade, sa eg uvanleg entusiastisk(til å vera meg) og tok med vilje den største sjokoladen av alle. Akkurat det eg trong!

Det med å vera tilstede i offentlege samanhengar, vera det humøret eg er, og ikkje visa entusiasme mot mine medmenneske er noko eg bevisst jobbar meg. På bussen, toget, i butikken. Det gjer meg sjølv betre humør, og det gjer garantert godt for motparten også! 

(søk laughing animals på google og få deg sjølv ein god latter)

Read Full Post »

Up with People

Heime, på jobb, på dansetime, syklaned i regnvær, i ein kvar situasjon, kvar dag.

 

Opplevelsar, minner, tankar frå og anngåande mi reise med Up with People møtar meg heile tida.

Eg kjenner kor mykje det har gjort for meg å ha delteke i det gode arbeide uwp gjer med å knyta verda saman. Det har åpna augo mine for kva som er mogleg i verda, og kva som er viktig. Det har sett mine krav til verda og meg sjølv høgare. Det har gjeve meg fem månadar i ettertid med tårer og lengsel mot menneske frå fire ulike verdsdelar. Det har gjeve meg eit nytt perspektiv på menneskes eksistens.

Eg lengtar kvar dag og skulle ynksja av heile mitt hjarta og enno meir, at eg framleis var ein del av det. Men eg sit her heime, og ser det kun frå utsida. Det er lett å gløyma at poenget med uwp i all hovudsak ikkje var meg, men heller alle dei me møtte. Sjølv om EG ikkje reiser no, så er det mange andre menneske ute der og møter andre menneske. Up with People er i dag meir levande enn nokon gong, og gjer sitt til å knyta verda saman og spre den gode buskap om fred og forståelse:

(utdrag frå epost eg fekk i dagtidleg)

Since its inception, Up with People’s alumni network has grown to more than 21,000 men and women from more than 102 countries around the world. They have visited over 4,000 communities in 42 countries, contributing over three million hours of community service. An estimated 22 million people worldwide have been directly impacted by Up with People and its message. As they reach their 50th year of changing lives, they remain steadfast in their mission of delivering hope and goodwill throughout the world.

“Up with People has made some exciting progress that continues to propel the organization toward reaching our goal of bringing the world together through service and music,” said Thiry. “As we near our 50th anniversary , we are still traveling the world, performing for thousands, and impacting communities everywhere.”

Up with People is also excited to announce that they will be taking its first cast to Cuba in June 2013; a place where their message of peace and hope will be well received. Their Latin American subsidiary, Viva la Gente, has formed a new partnership with representatives from the Cuba’s Ministry of Culture and they are thrilled to support this new venture. “Visiting Cuba is a monumental milestone in Up with People’s history. This will provide us with a significant opportunity to build bridges of understanding between cultures which has been our mission for 47 years,” said Alain L. Thiry, Up with People’s CEO and President. “Additionally, five young adults from Cuba will join our January 2013 cast, providing a unique cultural experiences for our students and the communities we visit.”

Read Full Post »

Eg sat attar ein gong og funderte på kva som gjer oss menneske til menneske. Då kom eg til å tankja på samvittighet.

«Lurar på om dyr har samvittighet», tenkte eg og såg for meg korleis hunden vår krympar seg når ho veit ho har ete eit kjøttstykke for mykje frå spisebordet. Naturleg nok er det berre eit forsøk på å sei «det var ikkje meg, eg er jo berre ein hund, eller, eg trudde det var lov». Men kor morro hadde det ikkje vore om også dyr hadde samvittighet; om musene kom pipande i unskyldning etter dei hadde bete hol i potetposen i kjellaren. 

Er det noko mange av oss menneske er gode til, så er det å ha dårleg samvittighet. Det å kjenna skam over noko som er gjort eller sagt, eventuellt ikkje gjort eller ikkje sagt. På visse område er det sjølvsagt riktig og forventa å kjenna det svi på samvittigheta. Men ved andre hendingar er det derimot fullstendig unødvendig. For me får som sagt dårleg samvittighet for dei raraste ting; For å vera glad når andre er lei seg, lei oss når me burde vera glad, for å klaga over været når ein burde takka for at me har tak over hovudet, for å ikkje komma på jobb når ein ligg heime med feber, for at me lev i eit rikt land, for at me ikkje gir pengar til alle tiggarar ein går forbi på gata. Og kanskje til og med får ein dårleg samvittighet fordi ein i utgangspunktet ikkje hadde det, men burde ha det. Eg er sikker på det er fleire enn berre meg som har kjend seg uvel ein gong i blandt, ved situasjonar som desse. Situasjonar som kan kjennast urettferdige eller der ein sjølv kjenner seg feig. Studom ynskjer me samvittigheta bort, fordi ein veit den ikkje har noko for seg…. men så er det jo også ein grunn til at den er der. Korleis skal ein balansera samvittigheita rett? 

Eg skriv at denne type dårleg samvittighet er unødvending, men må retta på meg sjølv. For tross kor stor eller liten forskjell det gjer om me sit med skam inni oss eller ikkje, så er jo samvittigheten ein del av vår underbevisstheit. Og underbevissheita ville me ikkje vore foruten. Den seier ifrå når noko ikkje er heilt som det burde vera. Den kjenner oss betre enn oss sjølv, og ser oss klarare enn me sjølv kan klara å sjå. Den set saman 1 pluss 1 når me ikkje kan sjølv.

Med dette i bakhovudet konkluderte eg meg fram til at samvittighet fortel noko om kva som betyr noko for oss. For eksempel, dersom eg føler meg dårleg fordi eg er heldig som lev i eit så godt land, så fortel det noko om kva eg bryr meg om i verda. Om eg har dårleg samvittighet fordi eg er lei når eg burde vera glad, fortel at eg har eit ynskje om å vera glad. Og så videre…

Eg har ikkje tenkt på dette slik, før eg no byrja å rabla ned nokre ord her for ein halvtime sidan. Men no kjenner eg det nesten er litt morro å prøva å tolka min eigen samvittighet, gje meining til den i stadan for for å skullalegga teppe over den.

Til slutt fann eg dette ordtaket som eg syntes passa med min eigen konklusjon her:

Mett ikke din samvittighet med unnskyldning. Du metter ikke en vakthund med sovetabeletter!

Søren Kierkegård 

Read Full Post »

URØRT

Urørt – Eli Gauden, trykk her og lytt

Read Full Post »