Feeds:
Innlegg
Kommentarar

Archive for august 2013

HEI

HEI

Overmoden!

Gøymd blandt greiner og halvmodne plommer gjekk det opp for meg at «overmoden» –-det er ordet. Eg er skikkelig overmoden for å reise til Boston. Eg kan ikkje heilt gleda meg lenger. Eg tenkjer ikkje klare tankar. Eg er kvalm og svimmel og sliten…klare symtom på reisefeber! Eg kan ikkje engasjera meg i samtalar. «Nei å so spennande» seier folk, og eg responderar på autopilot som ein forhands-innstilt robot. «Ja, eg gledar meg skikkelig». Og det gjer eg óg…men eg er så lei av å gleda meg, no vil eg berre finna ut kva det eigentleg er eg skal gleda meg so til. Eg vil finna ut korleis det går.

Vil eg overleva eit skuleår utan fjorden og fjellet? Asfalt-turar…?

Vil eg overleva eit skuleår på ein liten hybel som eigentleg ikkje er så fin, med ei jente frå Panama som derimot er veldig fin?

Korleis vil det går med eit liv utan brunost? Finnes det tyggis for folk på brunost-avvenning, på samme måte som røyke-avvenning?

Skulle eg ha fyllt kofferten med endo ein pakke leverpostei?

Mest av alt, kva i all verden er det eg skal gjera der borte? Musikk, var det det?

sommar

sommar

Ja det er i grunn lite eg veit, og litt eg trur eg veit men som ganske sikkert ikkje er som eg ser det for meg. Likevel ser eg det neste året som eit startskudd, noko nytt, noko som skal bli kjekt, ein blå himmel med berre norke få halvgrå skydottar. Det er musikk eg elskar og ynskjer å driva med. No skal eg få læra, med ein heil kultur-pakke på kjøpet. Amerikansk skulesystem, internasjonale studentar, ny mat, byliv, reise, hey how’re you, thanksgiving og spring-break… Det MÅ jo verta bra.  Så…

Endelig, i dag har min nyinnkjøpte koffert blitt åpna, pakka, og utruleg nok lukka. «Dette skal gå radikt,» tenkte eg då eg byrja, men blei rask stoppa då turen kom til sokkane. Å skulla finna to like, utan hol i storetåa… Så skal ein også ta stilling til det fasinerande fenomenet kor fort det går ann å fylla ein koffert som i teorien skal kunna romma x antall liter. :O

No sit eg åleina i huset og berre ER litt. Den siste veka har vore heftig og innhaldsrik på mange måtar. Eg har levd i mi eige verd av hybel-leiting, planlegging, musisering, og bekymringar… Samstundes kjenner eg meg litt lett til sinns, takka være mykje merksemd, oppmuntringar og hjelp frå folk rundt meg. På jobben har eg fått skryt for omvisningane eg gjev(Hardanger Fartøyvernsenter). Både før og etter konsert på Torsdag har eg fått gode ord som varmar meir enn eg greier å gje uttrykk for. I heimen har familien vore tålmodig og hjelpsam i dette reise-feber-fylte kjøret. Eg kjenner at det eg forlatarer er noko godt…og det er ei god kjensle!

Livet består av ulike epokar som gjerne byr på ulike livs-stilar. For min del må eg no snu om frå eit liv bland sauar, morgonbad, skogs-turar, familie, ferdig-laga middag, stillhet, tid… TIL storby, studie, folk, action, musikk! Eg er spent og eg er nervøs!

Eg seier hadet til Norge med nokre glimt frå dei siste dagane

Sommar

Sommar

Barføtt i graset

Barføtt i graset

Slike kveldar ein berre ikkje kan leggja seg

Slike kveldar ein berre ikkje kan leggja seg…»sommernatt ved fjorden»

Litt regn, kva gjer vel det?

Litt regn, kva gjer vel det?

Morgonstund på fjorden

Morgonstund på fjorden

Avskjedstur til Krokavatnet med stort følge!

Avskjedstur til Krokavatnet med stort følge!

Advertisements

Read Full Post »

chickenscantfly«Dette er eg sånn sirka hundre og ti prosent sikker på at eg ikkje på nokon som helst mulig måte vil greia gjennomføra».

Dette er ein tanke eg studom høyrer i mitt eige hovud når eg står ovanfor visse situasjonar, nokon gongar med god grunn, men som oftast utan. Før eg har starta på ein ny skule, ei ny reis, ein ny alt-for-høg fjell-topp, eller eit ny alt-for-fullt noteark. I slike situasjonar er tanken gjerne meir eit resultat. I andre situasjon, der i mot, har tanken vore reel. For eksempel før livrednings-kurset eg måtte gjennomføra tidlegare i sommar. At eg, Eli Gauden, miss-kan-så-vidt-halda-seg-sjølv-oppe, skulle svømma alle dei metrane med ein anna person i armane..no way! Og så no den 20.juli, då eg lite gjennomtenkt melde meg på eit nettstudie for amerikanske studentar «English Composition». Eg tok ein skikk på pensumlista og på dei hundrevis av sidene med engelsk gramatikk…no way! Dette er heilt oppriktig situasjonar der eg kjende meg på djupt farevann.

images

up it goes..

No, to veker før min eigen tidsfrist, har eg levert siste oppdava i studiet. Med andre ord, gjennomførd! Od det der livrednings-kurset…50 meter var visst ikkje så langt likevel. Ja, dei hundre og ti prosentene var visst litt unøyaktige, var dei ikkje? Eg ligg i senga og ser opp på ein plakat eg har hengd godt synleg midt på veggen:

«It’s always impossible…untill it’s done!»

Denne plakaten refererer vel og merke til Fred… men gjeld det ikkje eigentleg dei fleste aspekt av livet? (kanskje utanom når det gjeld å hoppa frå ein bergkant og ut i sjøen — «It always looks possible..untill you’re up there»). Men på eit generelt plan er det av denne grunnen eg med vilje likar å pressa meg sjølv til å gjera slike ting, både små og store, som eg trur eg veit at ikkje kan gjennomføra. For det visar seg gong på gong at jo brattare bakkane er, til betre er det å nå toppen. Og ein topp når ein alltids, om ikkje den eine så den andre.

Neste topp for meg = Berklee College of Music. Gosh, skal eg kjempa meg veg blandt 4000 studentar.. oh lord.. «eg er sånn sirka hundre og ti prosent sikker på at eg ikkje på nokon som helst måte vil greia å gjennomføra»   …eller…

 

 

 

Once again, på eigne bein..

..og det blir bra

..og det blir bra

Read Full Post »

By eller bygd? Ingen tvil…

Som tidlegar nemnd har eg denne sommaren såtte gøymd i skulebøker. Sommar-studie er ikkje av det vanlegaste her i landet, men kan anbefalast for dei som har behov for nokre ekstra studie-poeng, så vel som ekstra kunnskap. No for tida sit eg klint til datamaskina med studiet «English Composition» som går ut på å skriva gode akademiske tekstar på engelsk, eller såkalla essay. Då eg tidlegare i veka fekk oppdagava å argumentera for kva det er best å bu, bygd eller by, var eg nøgd. Eit tema der naturglade Eli absolutt har nok av argument for. Godt eller ikkje? Det må kva enkelt få døma…men det val litt for dumt om kun min professor i usa skulle få lesa…

Want a taste of fulfillment?

Most of us have a sense of belonging to the place we grew up, whether it is the urban city or rural countryside. We appreciate what we’ve gained from where we’ve been raised; thus we value it. Looking from an outside point of view, you’ll notice there are loads of positive and negative outcomes, by living in a city as well as in a town. By considering the scopes that counts the most to me, I find living at the country the most advantageous because of the nature, feeling of unity, as well as the safety.

Frukost på landet

Frukost på landet

What first pops to mind when considering a rural versus an urban lifestyle is the sort of “peace of mind” I get when being at the country. A town or a village is smaller than a city, it contains less people, thus is more quiet. Compared to the rush and rashness that is drowning the city-population in frustration, the traffic in a rural area is tiny. The combination of less people and closer distance to work or school makes the traffic go smoothly, even at 8 o’clock in the morning. Can you believe it? Furthermore, the countryside is often associated with wide-open fields, big mountains, forests, or even ocean or ponds. You might wonder what is so beneficial with having the nature close? Richard Ryan (professor of psychology at the University of Rochester) states it clearly in a study on how nature affects humans: «Nature is fuel for the soul.» Continuously he claims that humans have clear connections to natural things, thus it is important to be a part of it. The same study shows that 90% of the 537 students tested, gained energy and enthusiasm by being exposed to outdoor activities. By personal experience I identify with the fulfilling feeling of walking up steep hills in the woods or the ambiance of fresh air from the ocean, blowing away every worry I may have.

To most people, consciously or not, it is essential to feel involvement of a society, or simply for folks to feel like more than just one-in-a-million. Picture yourself living in a city; how many of your neighbors do think you would know by name, meet up with at social events, or simply say, “Hi, how are you”? –Probably not too many. In rural areas, on the other hand, one of the valuable qualities is the personal involvement, which again may lead to a feeling of community-spirit. For instance, in my town -at the coast of Norway- pot-locks and voluntary community-work are important factors to build our society. Whereas there in cities might be easier to find groups, cultural activities, or social involvements that meet you needs, the countryside offers a more personal level of engagement and interaction. The smaller and more concise a place is, the easier it is to see how dependent we are of each other and how we all can supplement in some way.

Now, what does it help if your home of residents is beautiful, social, or even fulfilling, if it is not safe? Safety in urban versus rural areas is a big and complex discussion with no clear answer. We know that the big highways where speed is high and accidents many, are passing by the rural areas. Thus, according to Bryan Walsh (In Town vs. Country, It Turns Out That Cities Are the Safest Places to Live): ”To move to a dense city…is the best way to survive”. However, the highways do not go directly through towns, neither is it only citizens from the town who drive the highways. The other side of safety brings up crimes and violence. According to Statistics Norway (The central bureau of statistics), there is a clear coherence between violence and urbanity. Based on these studies, the chance of becoming of victim for violence is three times as big in urban as rural areas.

The discussion is endless and hard to get a hold of, partly because the countryside where I live might not be the same as somewhere in the states or in China and so on. Thus, let not statistics be what draws us towards either the city or country. Rather should we all find a place to stay by which it fits our ambitions and genuinely reflects ourselves. To me, I’m a 100% convinced that the closer to nature you get the more whole you’ll feel. I’ll be growing my lettuce and feeding my chicken at my backyard far out at the countryside. What will you do?

Hadde min professor sett dette bilete av det ein på landet kan gjera kvar dag før frukost(!)...då hadde eg vel ikkje tronge skriva noko essey hadde eg vel?

Hadde min professor sett dette bilete av det ein på landet kan gjera kvar dag før frukost(!)…då hadde eg vel ikkje tronge skriva noko essey hadde eg vel?

..eller kva eg ein gjera etter jobb..

..eller kva eg ein gjera etter jobb..

 

Read Full Post »

Nye vegar

Det er ikkje alltid vegen endar der ein hadde planlagd, men leitar ein godt rundt seg, skal ein ikkje sjå bort ifrå at resultater er godt spiselig likevel. 

villtur i blåbærlyng

villtur i blåbærlyng

No ventar snart eit giga-skift i min kvardag. Etter eit år med arbeid heima i bygda er det på tida å byrja å studera. Boston står for tur, der eg skal kjempa min veg gjennom mengder av musikk-interesserte, på ein skule som består av fleire studentar enn Norheimsund har innbyggarar. Norheimsund er ikkje spesielt lite sånn sett, skulen er heller unormalt stor.

«Er du spent?» spør folk engasjert. Svaret er gjerne skuffande og uklart frå mi side. Planlegging av framtida er rett og slett ikkje min ting, og då legg eg (desverre) å gleda seg under kategorien planlegging! Eg veit såvidt kva eg gjer her og no, om ikkje eg skal kunna lesa framover også. Når det gjeld usa veit eg stort sett ingenting om kva som ventar, kvar vegane går vidare, om kva eg ynskjer, trur eller veit. «Eit forvirra fjols?» seier du? Det er nok ikkje så langt unna sanninga det. Det er ikkje alltid eg held tunga beint i munnen  eller tek av vegen i rett kryss. Kanskje blir det ein del omvegar gjennom slike blåbærskogar som eg forvirra villa meg inn i på veg til Krokavatnet(Kvam sin lettaste sti å følja) forleden dag.

Men å kunna gleda seg må vel gå an, tenkjer du gjerne, og det har du rett i. Svaret ligg truleg i lidelsen av syndromet «redd-for-å-bli-skuffa». Så godt eg kan fortrenger eg forventningar. Men trass kor mykje eg latar som, er det éin ting eg ikkje kan fortrenga, og det er håpet på korleis det skal bil *bank i bordet*…Eg håpar, krysser fingrane, og hiv meg av stad…veldig snart! 

Read Full Post »